Koronaviruset tvinger tiden til å gå saktere. Vi må bruke tiden til å lære oss noe nytt; Å være tilgjengelige på ett sted av gangen.

Dokumentarer på Netflix varsler om mangel på kontroll over kunstig intelligente (AI) datasystemer. Først med «Cambridge Analytics-skandalen», nå med «The Social Dilemma». Jeg tror mange kan kjenne igjen følelsen av å ha blitt lurt etterpå. Ingen liker å få høre at de er en blank puslebrikke, lik millioner av andre. Vi er alle identiske produkter i Silicon Valley. Algoritmene fremstilles som onde vitenskapsmenn med evnen til å styre meningene dine. De vet alt, og forutser ditt neste steg.

Kanskje slettet du flere apper, eller slo av varslingene. Jeg er en av impuls-sletterne, som går til verks umiddelbart. Dessverre varer boikotten sjelden lenge. Jeg tror mange føler de går glipp av noe. Det er en konstant kamp. Du vet at det ikke er lurt å scrolle i sengen, fordi ti minutter blir til én time. Når Instagram gratulerer deg med å være «à jour» på feeden, har du ikke gått glipp av noe. Selv om du innser det ikke stemmer, repeterer du kvelden etter. Har vi blitt oppdratt så udisiplinert at viljestyrkekranen kun drypper melankolsk over valgene vi tar i hverdagen? Eller streber vi for å ligge jevnt i livet med omgangskretsen og idealer i mediene? Jeg tror det er en blanding.

Les også

La mobilen ligge når du tester deg

Nylig snakket jeg med en tysk jente på utveksling i Bergen. Hun var overrasket over nordmenns mangel på individuelt mangfold. I Berlin ønsket man å være noe eget, i stedet for å være lik flertallet. Janteloven utvikler seg i takt med samfunnet, både virtuelt og i virkeligheten. Kanskje det har en del av skylden for at smarttelefonen er blitt en slags folkesykdom.

Jeg hørte om en person med diabetes, som valgte å spise mye sukker. Dette virker absurd. Logisk nok døde personen tidlig. Begrunnelsen var at sukkeret ga glede, så hvorfor da gi det opp? Å «binge» en Netflix-serie eller sitte timevis på Tik Tok gir deg glede. Sansene stimuleres. Samtidig, vet du at du kunne heller ringt bestemor, besøkt venner, trent, lest en bok eller drevet med en fritidsaktivitet. For mange er ikke dette godt nok for å rive seg løs.

Tilbake til sukkermetaforen: hvorfor gir den en glede ingen andre aktiviteter eller objekter kan toppe? Vi assosierer mobilen med dens uendelige rekkevidde og potensial. Vi kan så vidt klare oss en dag uten. Mobilen er vår eksterne hjerne, som kompenserer for mangel på superkrefter. Det er ikke mulig å være flere steder på én gang i den fysiske verden.

Sosiale medier forsøker å forlenge skjermtiden vår for å øke markedsverdien og selge data. Et av strømmetjenestenes mest suksessfulle oppdateringer må være automatisk overgang til neste episode. Jeg tenker på det som å velge trappen eller heisen. Er heisen det første du ser, tar du ofte den. Trapper skjult bak en dør krever aktive valg.

En kontinuerlig strøm av notifikasjoner skaper en konflikt mellom individuell trang og sosial representativet. Vi er ikke gode på multitasking. Forskere bekymrer seg for konsentrasjonsevnen og digitalisering av skolen. Jeg merker at Zoom-forelesninger der jeg ikke aktivt deltar blir til podkast-lytting hvor jeg rydder, eller bruker mobilen.

Det føles riktig, nærmest forventet, å utnytte tiden fullstendig. Jeg tror duracell-tendensene er en blanding av «generasjon perfeksjon-syndromet», og tidsklemme-kultur. Smarttelefonen er en kilde til utvikling og kommunikasjon. Men fortsetter vi å ignorere varsellampene, vil det virke mot sin hensikt.

«Like-knappen» skulle spre kjærlighet, nå kan den gjøres om til en negativ tommel på Facebook. Når noen er på vei inn i Flat-earth-dypet, foreslår algoritmene å sjekke ut «pizzagate». Profitt trumfer opplysning og personvern, og vi kan ikke regne med at den virtuelle verden vil redde oss fra falske nyheter og FOMO (frykten for å gå glipp av noe). Å gå en runde eller tre med seg selv, er alltid en god idé. Tenk over hva som betyr noe.

Les også

Sykkelsabotasje er ikke «fantestreker»

En god venninne delte en passende metafor. Se for deg at livet er representert av en glasskrukke. Den fylles først med golfballer, deretter småstein. Så helles det sand over, som finner plass i sprekkene. Til slutt en god slurk øl på toppen. Golfballene representerer det essensielle: relasjoner og lidenskap. Småsteinen er de materielle nødvendighetene, som bil og hus. Sanden er alt det andre. De små tingene man kan få plass til, der det er rom. Hva hadde skjedd dersom elementene ble helt i en annen rekkefølge? De ville ikke fått plass.

Ølen er en beskjed om at jo, du har tid til å ta et glass med en kompis. Så enten om du har lært deg å strikke i år, rundet Netflix eller jobbet overtid fordi det er mer plass til sand i glasset, ta deg en detox. Sjekk hvor mange timer du bruker på mobilen hver dag.

Internett var jo noe vi skulle surfe på, og ikke drukne i?

Les også

Du har ikkje rett til å sette mitt liv i fare