Gå til sidens hovedinnhold

Vi skylder de døde på Utøya et oppgjør

Jeg hadde aldri trodd at det var AUF som måtte minne oss om hvor bestialsk deres venner ble myrdet, og om alle dem som er skadet for livet etter 22. juli.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne uken har jeg vært på Utøya. Jeg har møtt engasjerte mennesker, hørt en nostalgisk Jens Stoltenberg fortelle røverhistorier fra ungdommen, spist grillmat, badet i Tyrifjorden, og sovet i en køyeseng i Sanitetshuset mellom Kafé bygget og Kjærlighetstien.

Slik var det trolig også disse sommerdagene for ti år siden. Helt til en terrorist gikk i land og drepte 69 uskyldige mennesker, for det meste ungdom og barn. De var ikke tilfeldige ofre. De ble drept fordi de sto for et åpent og inkluderende samfunn der alle mennesker har lik verdi.

Da jeg sto i rosehavet på Rådhusplassen dager etter terrorangrepet i 2011, hadde jeg aldri trodd at de overlevende skulle risikere å bli utsatt for hat og hets, bli anklaget for å «spille» offer og at det skulle finnes noe mer enn en ytterst marginal gruppe som mente at terroristen «hadde noen poeng i manifestet sitt». Jeg hadde aldri trodd at det var AUF selv, som ti år etter, måtte minne oss om hvor bestialsk deres venner ble myrdet, og om alle de som er skadet for livet.

Da er det desto mer imponerende å lytte til AUF-ledere fra Eskil Pedersen til Astrid Hoem fortelle om hvordan de har arbeidet for å ta Utøya tilbake, og se hvordan de har beholdt verdigheten der andre har sviktet. Det er så uendelig sterkt å høre Lisbeth Røyneland fortelle om hvordan støttegruppen har kjempet for at ofrene skal få den hjelpen de fortjener. Og det er så inspirerende å se hvordan Jørgen Watne Frydnes og gjengen hans har bygd opp igjen Utøya som et sted der minnet om de grusomme hendelsene får lov til å leve side om side med nytt engasjement, grilling og bad i fjorden.

Ti år etter er tiden inne for et politisk oppgjør med det tankegodset terroristen sto for. Tankegodset som fikk en annen ung mann til å drepe sin halvsøster på grunn av hennes hudfarge og angripe en moské i Bærum. Tankegodset som trolig fikk noen til å tagge over statuen av Benjamin Hermansen samme dag som vi forlot Utøya.

Det oppgjøret skylder vi de som døde, de som lever videre og hverandre.

Les også

Tid for oppgjer, ti år på overtid

Kommentarer til denne saken