Gå til sidens hovedinnhold

– Vi trenger ikke å kjenne hverandre for å bry oss

I 20 år har Bergen Quiltelag laget tepper til alvorlig og langtidssyke barn på Haukeland. – Jeg kommer til å fortsette med dette resten av livet, erklærer Karen Hella.

Hjemme i stuen til Anne Kari Reutz er det ivrig idémyldring mellom henne og venninnen Karen Hella om hvordan det neste quilteteppet skal se ut.

Skal det være prinsesser eller krokodiller på? Eller kanskje bare et fint mønster? Fargerikt, eller duse farger? Forslagene er mange og engasjementet er stort for aksjonen de begge har vært involvert i nå i 20 år, med det passende navnet: «Tepper til glede».

– Siden 2001 har quiltelag i Bergen og omegn laget og gitt 2661 quiltetepper til alvorlig- og langtidssyke barn opp til 18 år på Haukeland, samt sydd 193 kosekaninener til blinde og svaksynte barn. Vi syr også kuvøsetepper til premature eller syke spedbarn, sier Anne Kari Reutz.

Hun har vært engasjert i Bergen Quiltelag siden tidlig 1990-tallet og er kontaktperson mellom alle quiltelagene; alt fra Bergen til Voss, og Haukeland.

– Aksjonen startet egentlig allerede i 1995 med navnet «Tepper som varmer», men da sendte vi teppene til Rikshospitalet i Oslo. Senere var det en dame i Bergen Quiltelag som sa at «Vi har jo syke barn her i Bergen også, så hvorfor skal vi sende alt til Oslo?» I 2001 laget vi derfor vår egen aksjon for barn i Bergen, forteller Reutz.

Mye omtanke og glede

De to bergenserne forklarer at det som gjør noe til en quilt, er selve teknikken og metoden. Det er alltid tre lag i en quilt; topp, vatt og bakstykke som da blir sydd sammen, altså quiltet. Mye av arbeidet skjer for hånd, og krever både tid og tålmodighet. Tid har de for så vidt fått mer av de siste årene, poengterer de.

– Jeg vet ikke helt hvor mye tid som går til et teppe, men det er en del timer. Siden jeg ble pensjonert i 2013, har jeg fått mye mer tid jeg kan bruke til å lage quiltetepper, forteller Karen Hella.

Anne Kari Reutz, som også er pensjonist, er enig.

– Så er det jo så kjekt å holde på med! sier hun.

At Reutz har en forkjærlighet for håndarbeid, er noe stuen hennes vitner ettertrykkelig om. Her er flotte hjemmelagde puter, sofateppe, gardiner og en løper på bordet – som alle komplimenterer hverandre. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

– Vi tenker mye på design når vi lager quiltetepper til barna. De små liker ofte sterke farger og ulike motiv på, mens de litt eldre gjerne foretrekker litt mer stilrene quiltetepper, sier Reutz.

– Hvordan er det å legge ned så mye tid og omtanke i arbeid som dere gir til personer dere ikke kjenner?

– Det føles utrolig godt og ikke minst givende. Med årene har det jo etter hvert blitt veldig mye håndarbeid til egen familie, så det er kjekt at disse teppene kan glede noen som virkelig trenger litt omtanke, sier Karen Hella og mimrer tilbake noen år:

– For min generasjon var det vanlig å lage klær til både seg selv, mann og barn, men så ble klær billigere å kjøpe.

Sterke historier

Anne Kari Reutz påpeker at de selv får mye glede i å lage quiltetepper, og at de ikke forventer noen takk for sine bidrag til Haukeland.

– Vi treffer aldri barnene og skriver aldri våre navn på tepper vi lager til Haukeland. Vi vil ikke at barna eller foreldrene skal føle at de skylder noen en takk. De har jo mer enn nok med den situasjonen de er i.

En del tilbakemeldinger har likevel funnet veien til damene i Bergen Quiltelag. Som mor og henholdsvis farmor og mormor, gjør historiene sterke inntrykk på Anne Kari Reutz og Karen Hella.

– Jeg husker en gang jeg var på vei inn på Haukeland bærende på et lass av tepper, og ble stoppet av en mor. «Er du en sånn teppedame?» spurte hun og jeg sa bekreftende «ja», sier en lattermild Reutz, men stilner brått latteren når hun forteller videre.

– Hun fortalte at sønnen hennes hadde fått et teppe av oss da han var innlagt med leukemi, og var blitt så glad i det. Heldigvis var han blitt frisk og gikk bare til kontroller nå.

– Det setter ting i perspektiv. Det er ingen selvfølge å få eller å ha friske barn og barnebarn.


– Produksjonen har økt med pandemien

Som del av Bergen Quiltelag, er et av høydepunktene de mange samlingene og kursene for quilting, forteller de to pensjonistene. Med pandemiens entré ble det derimot en satt en stopper for det.

– Vi er rundt 25 medlemmer som pleier å samles for å vise hva vi har laget og gi inspirasjon til hverandre. Så syr vi sammen i timevis. Det er så sosialt og hyggelig, og absolutt noe vi savner, forteller de to.

– Men jeg tror produksjonen har gått opp i koronatiden, det er jo ikke så mye annet å gjøre. Men ta en telefon til Arna Quiltelag. De er en kjerne av pensjonister som fortsatt har kunnet møtes og pleier å si at de hver onsdag skal på jobb, smiler Anne Kari Reutz.

– Men mamma

I Arna Quiltelag er det Anne-Kari Gjengedel Vassdal som har sørget for at en liten kohort på seks stykker har kunnet fortsette med «å gå på arbeid».

– I butikken min Anne-Karis Quilt og Søm, har vi store nok lokaler til at vi kan samles en gang i uken. Det har vært motiverende, forteller Anne-Kari Gjengedel Vassdal, som i likhet med sin navnesøster har vært engasjert i aksjonen «Tepper til glede» i en årrekke – og har ingen planer om å stoppe.

– Aksjonen gir glede til oss som holder på, de ansatte som får dele ut teppene, pasientene som får dem og deres pårørende, poengterer hun og tilføyer:

– Når du vet hvilke vanskeligheter de familiene som har sine barn innlagt på Haukeland gjennomgår, får du lyst til å gjøre alt du kan for å vise empati.

Særlig en historie har gjort inntrykk på henne.

– Det var en mor som kom til butikken min en gang og fortalte at hun hadde fått et teppe til sin kreftsyke datter, som var blitt så glad i teppet sitt. Senere fikk både hun som forelder og barnet vite at legene ikke kunne gjøre mer, og at datteren kom til å dø, sier hun og blir grøtete i stemmen når hun fortsetter:

– Da hadde datteren sagt: Men mamma, husk å pakke meg inn i teppet mitt så jeg ikke fryser.

En takknemlig oppgave

Nina Auro, seksjonsleder på PBU Akuttpost (Psykisk helsevern for barn og unge), forteller at hennes avdeling ble innlemmet i aksjonen i fjor.

– Tenk å få et slikt flott håndarbeid som donasjon til våre pasienter, der mange barn og unge i ulike kriser blir innlagt. Våre pasienter ble veldig glade for disse teppene, og ikke minst at andre som ikke kjenner dem bruker sin tid på å gi noe til dem, sier hun.

Miljøterapeut på posten, Øydis Færøy Müller, omtaler det som en «takknemlig oppgave» å dele ut tepper til pasientene.

– Ungdommene får selv velge ut et teppe som passer dem best. Det gjør at det blir mer personlig på rommene, som ellers er fargeløse og anonyme, forteller Øydis Færøy Müller og konstaterer:

– Det er en utrolig fin tanke og et flott engasjement bak denne aksjonen, som jeg håper vil fortsette i mange år.