Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vindkraftfanatikerne, anført av murbrekkere som energiminister Terje Aasland og LO-sjef Peggy Hessen Følsvik, har satt i gang et stormløp mot integriteten til ikoniske norske landskaper. Erna Solberg følger med på lasset.
Krisestemningen rundt den nasjonale energiforsyningen skal utnyttes til å bryte ned motstanden mot vindkraftanlegg i noen av verdens vakreste kystområder, fjordsystemer og fjellheimer.
I brennpunkt akkurat nå står presset fra Hydro, Eviny og Zephyr for å få bygge et gigantisk kraftverk, med turbinhøyde opp til 250 meter, i Snøheia mellom Sogn og Sunnfjord. Planen er, med en blanding av trusler om industridød og lovnad om kommunale judaspenger, å knekke uviljen mot monsterturbinene hos lokalpolitikere og opinion.
Det energipolitiske hysteriet underbygges av Energikommisjonen, som denne uken leverte sin innstilling. Også der fremheves det at den eneste veien ut av krisen er massiv fornybar energiutbygging i et forrykende tempo, der alle andre verdier enn flere terawatt skyves bryskt til side. Det er lenge siden de mektige i Norge har vært så samkjørte i sitt stormløp mot naturen, og mot vanlige menneskers livskvalitet.
Vi må opp i et tempo vi ikke har sett før
Det som forsøksvis skyves under teppet, er makthavernes eget ansvar for en misere som truer med å undergrave selve den hederskronte norske tillitsbasisen mellom lederskap og folk. Et intenst ordskifte har gjort det klart for de fleste at dagens vanskeligheter skyldes fundamentale valg i fortiden, ikke en plutselig og uventet energiknapphet.
Hovedproblemet er etablissementets uvilje mot å ta rev i seilene. I stedet misbruker Ap en nødssituasjon partiet selv, sammen med Høyre, har stått i spissen for å skape. For å bøte på sine energipolitiske feilgrep, vil de dominerende partiene vansire norske landskaper til det ugjenkjennelige. Vindkraft er virkemiddelet.
Via EØS har de økonomiske og politiske elitene undergravd nordmenns rettigheter hver eneste dag siden folkeavstemningen i 1994, som EØS-avtalen står i direkte motstrid til. Folkets Nei ble satt til side av maktens Ja. Av ideologiske grunner har Ap og Høyre ikke gitt slipp på en millimeter av sin servile troskap til EU.
Blant konsekvensene er det systematiske ranet av nasjonalt arvesølv som utenlandskablene representerer, kombinert med tilslutning til unionens energidirektiver. Den resulterende prisfastsettelsen på strøm er direkte kriminell. En vare som det her til lands koster noe øre å produsere, må norske forbrukere kjøpe til blodpris.
Norge tappes for ren energi, samtidig som politikerne i sin blinde hengivenhet til det grønne skiftet øker behovet for fornybar kraft. Å få gode skussmål i en internasjonal karakterbok er viktigere enn å tjene folket. Dermed får vi tiltak som elektrifisering av sokkelen, et rendyrket prokuratorknep for å pynte på klimastatistikken.
LO-leder: – Dette er den eneste realistiske veien videre
Vi har fått elbilsatsingen, et høyst problematisk knefall for privatbilismen med enorm belastning på miljøet. Og vi opplever det vedvarende kravet om utbygging av mer vindkraft, et overgrep mot Norges fineste kvaliteter.
Slik blir «klimamålene» en trussel mot både natur, landskaper og menneskelig velferd.
Hadde vannkraften vært disponert til fellesskapets beste, på en fornuftig og restriktiv måte, ville vindkraftutbygging forby seg selv. I stedet opplever vi dette topptunge talekoret som messer om stadig flere turbiner, ufølsomt for de enorme skadevirkningene. Sist jeg ytret meg om temaet, fikk jeg tilsvar fra Evinys konserndirektør Olav Osvoll og Hydros smelteverksleder Ola Sæter.
Stødig argumenterer de for sine særinteresser, men helt uten å adressere mitt hovedanliggende: raseringen av landskapet.
Industrien trenger mer fornybar kraft
Landskapsvernet er og blir elefanten i rommet i forbindelse med enhver vindkraftutbygging. Den visuelle forsøplingen er det største inngrepet. Synet av vindturbiner, en industriell dominans over omgivelsene i mils omkrets, smadrer landskapsverdier til pinneved. Den realiteten nekter forkjemperne for vindkraft å forholde seg til.
Ødeleggelsen som vindkraftindustrien står for, er mye mer vidtfavnende og total enn selv den mest brutale vannkraftutbygging. Det er en enorm forskjell på å legge en elv i rør og å okkupere et helt utsyn, så langt som øyet rekker, med turbiner.
Jeg har selv et nært forhold til et fjellområde som er sterkt preget av vannkraftsatsingen på seksti- og syttitallet. Anleggsveier, kraftlinjer og damanlegg gjør seg gjeldende innenfor en avgrenset sektor. Men det er bare å gå bakom en haug og noen meter innover i fjellet, så har du lagt de industrielle installasjonene bak deg. Du er i uberørt terreng.
Planene utenfor stuevinduet gir ham frysninger: – Det er til å bli deprimert av
Vindturbiner, derimot, en kvart tusen meter høye? De slipper du ikke unna, nesten uansett hvor langt du går. De vil utradere naturopplevelsen fullstendig.
Fra oss vestlendinger bør oslomakten få en klar melding. Kort fortalt: I et smellvakkert land som Norge er det INGEN plass for vindkraft. At regjeringen stiller seg bak en slik destruktiv løsning på energikrisen, fremfor eksempelvis atomkraft, er enda en av mange gode grunner til å vise dem vinterveien.
Det som først og fremst må gjøres, er å gripe fatt i det vanvittige energisløseriet som preger vår samtid. Ikke minst representeres det av de nye slektsleddene som på rekordtid har utført det evolusjonære kunststykket å gjøre en elektronisk dings, smarttelefonen, til en kroppsdel. Er det for å dekke slike tullebehov at vi skal destruere naturen?
